Har du noen gang vært i tvil om din egen opplevelse av å tale i tunger? Har Du noen gang lurt på Om Det var Virkelig Gud, eller bare du gjør opp lyder? Hva med andre? Har du noen gang hørt noen snakke i tunger, men tvilte på at det var den virkelige avtalen? Hvordan vet vi forskjellen mellom falske og autentiske tunger?
det er to måter vi kan teste gyldigheten av tunger. Begge kan brukes til å teste gyldigheten av våre egne personlige tunger, mens bare en kan brukes til å teste gyldigheten av andres tunger.
Skriften lærer oss at tunger er ekte språk. De er ikke meningsløse lyder, eller ekstatisk gibberish. Språk bruker en rekke lyder for å komponere en rekke ord. Hvis du, når du snakker i tunger, finner ut at du gjentar de samme få lydene igjen og igjen og igjen, kan det tyde på at du ikke virkelig snakker i tunger. Det samme kriteriet kan også brukes til å hjelpe oss med å bedømme om andres bruk av tunger er legitim eller konstruert.
For Det Andre, og enda viktigere, lærer Vi Av Skriften at Det er Ånden som gjør Oss i stand til å tale på et nytt og ulært språk (Apg 2,4). Ordene vi snakker har sin opprinnelse Med Gud, ikke mann. Vi oppfinner ikke språket, og dermed oppdager vi ikke «lydene» som vi snakker.
I 1 Kor 14:14-15 Paulus kontrast talte i tunger med å be i sitt morsmål, sier den tidligere bønnen var med hans ånd mens sistnevnte bønn var med hans sinn. Han gjorde det punktet at når hans ånd ber, er hans sinn uproduktivt. Dette betyr at våre sinn ikke er involvert i taleprosessen. Å tale i tunger er ikke noe vi må tenke på. Kontrast dette til vårt morsmål. Først tenker vi på hva vi skal si, og så sier vi det – i den rekkefølgen. Åndens språk er imidlertid ikke knyttet til sinnet, men følger heller fra menneskets ånd. Det betyr at vi ikke tenker på hva vi skal si i tunger og så sier det, men vi snakker ordene i tunger, og når vi hører hva vi har snakket, tenker vi på ordene eller lydene vi nettopp hørte. Det er det motsatte av lært tale.
Det har vært mange anledninger i bønn der jeg fant meg selv å tenke på ting som hva jeg skulle gjøre når jeg var ferdig med å be, hele tiden å snakke i tunger. Skam på meg for ikke å ha mitt sinn på bønn, men det faktum at jeg kunne tenke på en ting mens du snakker en annen beviser at sinnet ikke er kilden til tunger. Hvis du finner deg selv å måtte tenke på hva lyder du vil snakke neste, er det en god indikasjon på at du ikke virkelig snakker i tunger. Jeg håper det ikke er tilfelle, men det er bedre å gjenkjenne dette og søke den sanne opplevelsen enn det er å fortsette i en falsk tro og erfaring, og tro det for det sanne.