Hva er den personsentrerte tilnærmingen til helsetjenester?
en personsentrert tilnærming til helsetjenester er en måte å organisere og tilby tjenester som plasserer personen i sentrum for planlegging og beslutningstaking; det er respekt for individuelle tro og verdier, og det gjør ikke forutsetninger om folk før de forstår deres livskontekst og hva som er viktig for dem.
en personsentrert tilnærming er respekt for alle personer – det jeg mener her er at’ personsentrert omsorg ‘ har fokus på kvaliteten på omsorgen som pasienter/tjenestebrukere/familier / omsorgspartnere og så videre mottar, og det er selvfølgelig fokus for å evaluere effektiviteten av omsorgstjenestene.
en personsentrert tilnærming vurderer imidlertid effektiviteten av personsentrert omsorg sammen med betydningen av det som skjer i en personsentrert kultur, det vil si en kultur som respekterer behovene til de som gir omsorg og deres verdi som personer.
for lenge har fokuset vært på tjenestebrukere uten samtidig fokus på ansatte-fokus på en på bekostning av den andre er fundamentalt feil, som vist i tilfeller som Mid-Staffordshire Inquiry og andre.
hvor viktig er medfølelse i helsevesenet?
det er vanskelig å forestille seg helsetjenester uten fokus på medfølelse, men selvfølgelig er vi alle klar over omsorgssituasjoner som synes å mangle medfølelse.
det er vanskelig å forestille seg helsetjenester uten fokus på medfølelse, men selvfølgelig er vi alle klar over omsorgssituasjoner som synes å mangle medfølelse. Men vi bør ikke objektivisere medfølelse på en måte som på en eller annen måte privilegerer den over andre verdier som verdighet, respekt, vennlighet og kjærlighet.
disse prinsippene er like viktige for medfølelse, og alle er faktisk nødvendige for at omsorg skal være personsentrert. Imidlertid blir jeg bekymret i disse dager når medfølelse ser ut til å bli brukt som en ‘catch-all’ for alt som er god omsorg-nesten en erstatning for andre prinsipper (som verdighet).
en person-sentrert tilnærming har medfølelse i kjernen. Den fokuserer på å dyrke en omsorgskultur som prøver å skape så mye lykke som mulig for alle. Økt lykke resulterer i økt velvære. En person-sentrert kultur forbedrer trivsel for alle.
er dette annerledes for pasienter med demens sammenlignet med andre?
nei absolutt ikke! Det er ofte om meg at vi på en eller annen måte ser personsentrert omsorg i sammenheng med demensomsorg som noe forskjellig fra andre typer omsorgsforsyning. Selvfølgelig er det annerledes ved at personer som lever med demens har spesielle omsorgsbehov som følge av demensens effekter på livet, og dette trenger omsorg for å bli gitt på spesielle måter for å møte disse behovene.
men de grunnleggende prinsippene for person-sentrering gjelder fortsatt-å foreslå ellers ville innebære at personer som lever med demens er en annen type person – det ville være en farlig uttalelse å gjøre og kunne påvirke livene til dem som lever med demens negativt.
etter hvert som demens utvikler seg, blir folk mer sårbare. Imidlertid forveksler vi noen ganger denne økende sårbarheten med en’ lessening ‘ av personlighet, med andre ord, å bli en mindre person i andres øyne.
vi justerer deretter våre betydninger av viktige omsorgsprinsipper (som medfølelse) i stedet for å justere anvendelsen av disse prinsippene på den måten vi jobber og engasjerer med mennesker. Det er denne tilpasningen som trenger den store ferdigheten i å jobbe effektivt med dem som lever med demens og deres familier/omsorgspartnere, og som trenger omsorgsarbeidere som er kunnskapsrike og dyktige i demenspleie.
Hva har vært det største fremskrittet innen Alzheimers helsetjenester i løpet av din karriere?
jeg vil foreslå at det største fremskrittet har vært å se personen bak sykdommen.
mens det har vært store fremskritt innen medisinsk behandling og behandling av personer som lever med demens som har muliggjort en mye bedre livskvalitet for mennesker, vil jeg foreslå at det største fremskrittet har vært å se personen bak sykdommen.
da jeg startet som psykisk helsesykepleier i 1980, jobbet jeg i ‘long-stay psychogeriatrics’ som det var da kjent, er graden av dehumanisering som folk som lever med demens, og ansatte som jobbet på disse stedene, opplevde på den tiden, nå ufattelig.
slike kulturer har i stor grad forsvunnet, og anerkjennelsen av dem som lever med demens som’ personer ‘ er vanlig. Med denne anerkjennelsen og verdiskiftet har det kommet en hel rekke utviklinger i symptombehandling (som smerte, inkontinens og søvn), yrke, kommunikasjon og engasjement, samt i å fremme strategier for å hjelpe personen til å takle endrede nivåer av orientering, kognisjon og minnefunksjon.
Alle disse fremskrittene har gjort det mulig for personer som lever med demens, deres familier og omsorgspartnere å få en bedre livskvalitet. Det er fortsatt en stor mengde arbeid som må gjøres for å kontinuerlig fremme en hel rekke praksiser (for eksempel omsorg i akutte sykehus og palliativ og slutten av livet omsorg), og vi har aldri råd til å være selvtilfreds.
Hvorfor ikke ta vår quiz For å se om du kjenner ditt faktum fra fiksjon når Det gjelder Alzheimers.